Maria sitter på toalettlokket med bena i kryss og dabber fort med den ene foten hengende i luften. Negletuppene er flisete og stygge etter all bitingen. Hun tar opp den lille pappesken hun holder i den ene hånden og leser det som star på den enda en gang. ”Vent i 4-6 minutter for et nøyaktig resultat.” 4-6 min. Det er ikke så lenge, det klarer hun å vente. Bare 4-6 minutter. Det er jo mindre enn en reklamepause på tv. Hun setter begge bena på gulvet og klemmer litt på leggen for å få blodsirkulasjonen tilbake. Det lukter mann på badet. Etter at Lars kjøpte den spraydeodoranten, har det luktet mann der. Hun irriterer seg over at han alltid sprayer alle håndklærne i samme slengen som han sprayer seg selv, men hun må alltid smile når hun kjenner den lukten. Hun strekker på halsen og ser bort på benken med vasken. Har den forandret seg? Er det en farge på? Nei, ingenting ennå. Hun ser på klokka. 20 sekunder. Har det bare gått 20 sekunder!? Nei, det må være noe feil med klokken. Maria reiser seg og går inn i stua. Lars sitter henslengt i sofaen og spiller playstation som vanlig. ”Hei, Maria, jeg har nettopp klart å drepe han der bossen som knerta deg sist du prøvde å komme forbi det røde bygget og inn i level 5!” Dritstolt. Hun har liksom stresset med det spillet i flere dager, og så greier han komme forbi henne på én dag. Én fuckings dag. Den drittsekken. ”Gratla, du slo meg. Woohoo.” Lars gliser fra øre til øre og nyter hvert sekund av søsterens nederlag. Telefonen ringer. Maria ser på Lars og venter på at han skal adlyde blikket hennes, men han ser bare dumt tilbake. Det er blitt en stirrekonkurranse mellom lillebroren og henne selv. Hvem er svakest? Hvem må gå helt ut i gangen og ta telefonen? Maria gir seg. Det er sånn snille søstre gjør. Lars gliser om mulig enda bredere enn før. Hun tar opp telefonrøret. ”Nydal. Hallo?” Linja var helt rolig, men Maria hørte en svak summelyd, så d var sikkert at det var kontakt. ”Hallo?” ”Ehm. Altså. Hei Maria.” Kristian. Hun ville ikke snakke med Kristian, hvem som helst, men ikke han. ”Kristian, slutt å ringe meg.” Hun la på. Kunne ikke huske når hun bare hadde lagt på sånn før. Ganske frekt gjort, men i forhold til det han hadde gjort mot henne, vare dette bare småtteri. Selv om hun kanskje ikke var helt skyldfri, så hadde han tabbet seg ut. Hun kan ikke tilgi han, vil ikke.

De hadde vært sammen i 7 måneder. 7 hele måneder. Og de hadde vært lykkelige, hadde ikke hatt noen store problemer som de ikke hadde klart å snakke ut om. Han hadde sagt at han elsket henne. Hvorfor sa han at han elsket henne hvis han ikke mente det? Kristian var 1 år eldre enn Maria, det var der hele problemet kå. De var ikke russ samtidig. Hun hadde syntes det var litt skummelt at han skulle ut og både gjøre og drikke masse uten at hun var der, men hun stolte på han. Han elsket henne jo. Ingen grunn til bekymring, men klumpen i magen forsvant ikke. Hun kunne ikke kvele han med en haug telefoner og sånt, da var løpet kjørt. Men den dagen hun fikk vite det, var den verste. Han hadde ikke mot nok til å si det til henne engang, hun hadde fått vite det av kompisen hans, Sindre. Det husket hun godt ennå. Det kom hun aldri til å glemme.

Det regnet. Maria stod under den lille paraplyen, som hadde påmalte øyne og påsydde ører som stakk ut på hver sin side, og ventet på bussen. Sindre kom gående mot henne. Selv om det høljer ned, gadd han ikke løpe. Han er sånn. Filosofien hans er at hvis noen der oppe ikke ville at han skulle bli våt, hadde det ikke regnet akkurat der og da, eller så hadde den der oppe sørget for at han hadde en paraply. Han lo høyt da han så paraplyen hennes. ”Hva pokker er det der? Det ser ut som om du har fått tak i hodet til en teletubbi og spjælet det ut!” Han humret idet han bøyde seg for å ta plass under den. Maria gikk litt ut til siden for å gi bort litt av den allerede lille plassen som ble holdt tørr av barneparaplyen hun fant på vei ut døra hjemme. ”Var det gøy i helga? Dere var jo på det russetreffet borte på stranden, var dere ikke?” Med en gang hun nevnte det, ble han rolig. Som om han valgte hvert ord han sa med omhu. ”Tja, jo da, det var kult det. Litt skummelt med tanke på brennmanetene, men ellers gikk det… fint.” Han prøvde å virke avslappet, men Sindre klarer aldri å skjule sånne ting. Han er som ei åpen bok på den måten. Maria merket plutselig at hun holdt hardere om paraplyen. ”Og Kristian, hvordan hadde han det? Jeg får ikke sett han før etter jobb i kveld, ikke før etter 9. Hvordan hadde han det?” Sindre ser ned i bakken og dupper tåen på skoen nedi en sølepytt. ”Han koste seg i hvert fall skikkelig. Det er det ingen tvil om. Men… jeg tror du bør snakke med han om det. Jeg vil ikke komme mellom dere på noen måte.” Hun husker at hun ikke klarte tenke klart på det tidspunktet. Tusen forskjellige tanker fløy gjennom hodet på en gang, det var umulig å skille dem fra hverandre og tenke ordentlig. Hun så for seg en stor orkan inni hodet med masse tanker som snurret rundt og rundt i vinden og en liten Maria som stod ved siden og ikke klarte nå noen av dem. Hun hoppet opp og fanget en. ”Hvem var det? Hvem var det han..” Halsen snurpet seg igjen. Ta det med ro Maria, Sindre sier snart at det ikke var slik, at ingenting sånn skjedde. Kom igjen. Hvert øyeblikk nå! ”Vibeke.”

”Vent i 4-6 minutter for et nøyaktig resultat.” Hun som trodde 4-6 minutter ikke var så lenge. Det var kanskje ikke så lenge hvis man bare venter på at reklamen mellom to tv program skal bli ferdig. Men disse 3 minuttene og 46 sekundene var de lengste i hele hennes liv. Maria dumper ned på toalettlokket igjen. Hva faen skal hun gjøre hvis den er positiv? Eller, er det så forferdelig om den er det? Lars roper fra stuen ”Mamma ringte nettopp, hun vil at du skal starte på middagen, for hun sitter fast i trafikken! Oi, søren jeg glemte å trykke på pause!” Maria legger hodet ned i hendene og støtter seg på knærne. Hun mumler at hun kommer snart, men Lars kan umulig ha hørt det. Hun reiser seg stille og går med forsiktige skritt bort til benken. Lukker øynene et øyeblikk og holder pinnen opp foran seg. Blå? Hva søren betyr blå? Hvor er esken? Hun ser litt småfebrilsk rundt seg og ser den på gulvet ved siden av toalettet. Med skjelvende hender tar hun opp pakken og leser bruksanvisningen som står bakpå esken. ”Å herregud.”